PrinsesseLotte

Så da satt jeg her, igjen. Nesten et helt år senere, et år eldre, enda litt klokere, tynnere i håret men med samme trangen for å skrive. Etter å ha lest igjennom gamle blogg innlegg, ledd meg halvt ihjel også lest litt til, fikk jeg plutselig tilbake den store skrivelysten jeg hadde. Fordi jeg liker å skrive ned hva jeg tenker, men mest fordi det er hysterisk morsomt å se tilbake på.

Bloggingen stoppet helt opp for ca et år siden, da jeg traff udyret som ligger snorkende på siden av meg nå, og jeg fikk meg et liv. Jeg fant ut at jeg skrev alltid best når jeg var nedfor, å etter han kom inn i livet mitt ble jeg en lykkeligere person å fikk meg et liv så det ble helt stopp. Wow det hørtes klisje ut. Flaut å innrømme men jeg innrømmer det med stolthet, jeg har blitt til en av de personene jeg så dypt pleide å hate. Jeg skryter hele tiden til venninne mine om hvor fantatisk å best i verden å herregud så utrolig kjæresten min er, jeg forteller hele tiden folk hvor mye lykkeligere jeg er etter at jeg traff ham, jeg vet selv at da jeg traff ham falt så mangen biter i livet mitt på plass, jeg tafser å kysser ham på plasser jeg ikke burde i køen på matbutikken, jeg sniker inn hjerter å elskerdegsåsuperdupermasse en gang i blant dvs en gang alt for mye på veggen hans på facebook, jeg liker nesten bedre å gå ut på date for så å tilbringe resten av kvelden på sofaen i armkroken hans enn en sørpedritas kveld med tequila på byen. Ja, jeg har blitt en slik person jeg så dypt pleide å hate men jeg elsker det.

Kjærlighets historien begynner jo selvfølgelig med vodka, fortsatte med kino, deretter med sex også videre og videre til vi var samboere. Det var vel han han dro opp hele samboerskape. Han ville bare sjekke om han faktisk bodde her, slik at jeg skulle la ver å true med å kaste ham ut hver gang jeg ble sur fordi det var JEG som bodde her. Kanskje ikke vokst så mye det siste året alikevel.

Nå springer jeg rundt her som en gal husmor å rydder å styrer siden vi skal ha halloween fest her i morgen. Kjenner jeg har litt angst for alt som kan gå galt, mn tror det er mest meg selv jeg skal være bekymret for, for det er som oftest jeg som velter å knuser ting, spyr rundt over alt og ender opp krypende på gulvet. Dette kan bli spennende.

Liten oppdatering, men nå runder jeg av. Ser ut som udyret våkner til livet her på siden av meg, vil holde bloggingen for meg selv siden jeg jeg synes det er litt små flaut å blogge i en alder av 20. Adjøøøøø.

<3

De siste årene kan jeg vel ærlig si at ikke lyver når jeg sier jeg har veltet meg på latsiden. Når statuser på facebook som "tentamen neste, nå eller aldri" eller "tar frem boka å leser en ekstra gang før tentamen", har jeg dratt teppet ekstra langt opp, skrudd lyden på tvn enda litt mer opp og sovet ekstra tungt med et skjevt smil om munnen kun fordi jeg har sluppet alle disse bekymringene. Men nå, i mitt desperate forsøk på å få meg et liv, er det jeg som sitter med fingen i ræva mitt oppi denne helvetes tentamen. Jeg vil helst slippe å ende opp som de sutrete, bitre vaske konene på skolen som forurenser skolens miljø med sitt sinne kun fordi de vet hvor hardt vi ser ned på dem. Sorry jenter, dere gjør sikkert en jævla bra jobb, men å ende opp som vaske kone er bare flaut, uansett hvordan du vrir å vrenger på det. Det viser bare hvor mye du har misslykket.

Så for å overdøye panikkanfallene mine for å ende opp som de sure vaskekonene vi har på skolen, og slippe å støte på frekke elever slik som meg i fremtiden, har jeg prøvd å ta meg selv et tak i nakken å stappe hodet mitt nedi læreboka. Det funket. Læreboka ble åpnet. Eneste problemet er at idet jeg skrur av musikken, setter meg til rette, å åpner boka, har jeg like mye konsentrasjon som min kjære nevø med adhd. Med andre ord, den eksisterer ikke... Plutselig skriker julebrusen i kjøleskapet etter meg, Ops, Oj der var vaskemaskinen ferdig, vil nå unødig la klærne ligge der for ingen grunn, luuuuurer på hvem som er pålogget påå facebuuuuk, klokka nærmer seg syv "montro hva som skjer nede i egypt med all haien?". Og det baller å baller på seg. Alt utenom det jeg skal gjøre blir plutselig veeeldig spennende.

Men på tross av min ikke eksisterende konsentrasjon, har jeg klart å lese. Fordi jeg, som kun interesserer meg om meg selv, lever for sladder, bruker all den hyperaktive energien jeg har kun på å slække og le av folk som tryner, og faktisk måtte google ordet "interesserer", fordi jeg i egen høye person faktisk har klart å lese, å ikke minst endelig forstå hva HMS arbeid er for noe (helse, miljø og sikkerhet sånn btw, I'm to cool) forretningside og markedsmål, hva alt dette er og forstå det, av denne grunn ble jeg så stolt at jeg lot meg selv få en pause å blogge ett par minutter. Det er kun derfor jeg sitter her å skriver så utrolig mye tull kun for å dra ut tiden, så jeg kan nyte det å ikke gjøre en dritt før jeg må hoppe i boka igjen. Å dette kunne jeg dratt langt ut, men nå kjenner jeg at panikkanfallene begynner å nærme seg igjen, så jeg runder dette av. Må først se igjennom etter skrivefeil, bare sånn for å være på den sikkre siden. Adjø!

En person sa en gang: Nå når vi er unge er vi ikke her får å lykkes, vi er her får å misslykkes, så vi kan forberede oss på den store verden og i fremtiden ta kun de rette valgene.

Med det i bakhodet, må jeg si jeg angrer ikke. Jeg har (igjen) lært av mine feil. Når alle kortene bare kom på bordet tok det ikke lang tid før jeg pakket sakene mine å forsvant. Hele opplegge var så patetisk at jeg kan ærlig si det var minimalt med tårer som kom før jeg la hele greia bak meg, noen opplevelser er bare ikke verdt å bruke energi på, jeg tar heller lærdom av det.

Men på disse siste månedene som har passert har snøen ankommet, (FML) universet har bestemt seg for å legge meg for hat (men det snakker vi ikke mer om), kulden tar nesten livet av meg, tverrfaglige tentamen er på, og jeg har et unormalt stabilt humør for tiden. Veldig ulikt meg, jeg kjenner noe er på ferde. Det er stille før stormen vet dere... 

The Pretty Reckless - My Medicine <3

De sitter i kassen på Rema, de puster deg i nakken på bussen og de stjeler skatte pengene dine. Jeg tror jeg snakker for de fleste når jeg sier: "Få utlendingene ut av landet!" De voldtar, de stjeler, drar inn narkotika og krever penger av NAV for å sitte på ræva. Bil lappen skal de ha, gratis buss får de, skolegang er selvfølgelig dekket. Ikke noe diskusjon om hva de ikke skal få, for alle skal jo være likestilt, Norge er jo et fritt land så selvfølgelig skal de få det de trenger.

Men hva med oss, hva med oss nordmenn, hvorfor skal ikke vi få noe dekket? Hvorfor skal vi måtte slite oss ihjel får å få dekket husleia og i tillegg ha penger til mat? Visst det skal være så jævla likestilt, skal vel vi også få dekket alt som de gjør?

Vi har folk her hjemme som bor på gaten, ikke har mat, lever på fattig grensen og ikke får den hjelpen de trenger. Narkomane sitter i kø for å komme inn på avrusning, skal du inn på psykriatiske må du nesten ha drept en person får å få hjelp. Hva med å bruke mer resussurser på våres egne? Må du absolutt være svart, lukte vondt, slå damer og dikte opp historier om misbruk og bombing i ditt land for å få hjelp her i norge? 

Ikke skal de jobbe, ikke skal de være høflige, ikke skal de følge regelene. Når det nå er så mangen situasjoner som er beviste, kan dere bare glemme å komme med den "Du skal ikke ta alle under samme kam". "Studer heller den hvite ræva mi imens dere spaserer ut av dette landet" mvh Frk. Almås.

Jeg har nå aldri hvert rasistisk, men alt dette tullet som aldri tar slutt å alle bare må finne seg i - det kan dere glemme! Ikke har de krav på mer en vi nordmenn har, visst de ikke kan forholde seg til samfunnet slik vi må kan de reise hjem igjen der de kom ifra. Det er faktisk i mot nordmenn dette er diskriminering, ikke udlendingene. Hadde en nordmann begått lovbrudd i utlandet, hadde vi blitt kraftig straffet i det landet eller sendt på hodet hjem igjen, aldri fått satt våres ben i det landet igjen å straffet. Hvorfor gjelder ikke det for dem?

Det er søndag, det er vinter, og nettet mitt er på lik linje med Kolumbus, trenger jeg si mer? Det er noe med denne vinteren og kulden som bare får frem det værste i meg. Med en gang kulden kommer blir jeg en konstant PMS hore, alle problemer blir plutselig enda større, alt positivt er uvesentlig og det er kun det negative som oppholder meg.

Det er så mangen tanker og følelser som jeg vil få ut. Jeg har så lyst, men samtidig så vil jeg bare komme over det, fordi jeg føler på meg at det aldri kommer til å bli slik jeg vil ha det. Jeg ser varsel skiltene på lang avstand, jeg vet jeg burde stoppe å snu, men det er noe som holder meg igjen. Det er kun med deg jeg har funnet meg i så mye dritt som jeg har, hadde dette hvert en annen hadde jeg snudd for lengst, men det er noe med deg som sier meg at det er alt verdt det, å det bør du vite.

Jeg kjenner jeg er lei. Jeg kjenner hele tiden jeg er på nippet til å la vær. Stoppe opp og heller begynne å glemme istedenfor å håpe. Idag er den dagen der alt tyder på at jeg burde begynne å glemme å slutte å drømme. Det gjør vondt å være realistisk når du virkelig vil. Dette skulle handle om to personer, men jeg ser bare at det er jeg som prøver, og fremdeles kun jeg som blir såret oppi alt. Jeg gir opp, for i dag ihvertfall...

Det var dagens syt. Vent i spenning for mer i morgen!

 Good Charlotte - I don't wanna be in love <3

Etter mye pes og mas ifra Isabel om en oppdatering, fant jeg ut at det kanskje var påtide siden sist gang var for nesten en måned siden, jeg vil ikke beklage for at jeg har hvert fraværende, for i mellom tiden har jeg hvert veldig opptatt med å ha regelmessig sex, skaffe meg ett liv, diskutere (eller som jeg får høre, jeg diskuterer ikke jeg sutrert visst bare) og prøvd å finne ut hva som er best for meg å hva jeg vil! Sexen går sykt bra, det å skaffe meg et liv er verre, diskutere er jeg jo rå på så det sier vel seg selv (eventuelt sutring, men det er jeg også god i så det er ikke noe problem) jeg vet nå helt klart hva jeg vil men har enda ikke funnet ut hva som egentlig er bra for meg, eller hva som kan bli best for meg på sikt. Alle som ikke er helt tilbakestående, slik som meg, kan vel se selv at dette selvfølgelig handler om en gutt. Ja jeg er forelsket, ja jeg har blitt til en av de personenen som jeg så dypt hater. De som er helt avhenging av en annen person, ikke kan lage skikkelige planer itilfelle denne "fyren" sender melding å vil finne på noe, og når vi lager andre planer er vi så fraværende fordi det kun er en ting som svirrer oppi hodene våres, å springer så fort vi får sjangs.

Jeg hadde visst rett i min teori om at kljærligheten suger, for denne forelskelsen gjør mer vondt et godt. Selvfølgelig måtte det komme ifra meg, den mest negative å sutrete personen i Norges folkeregister, men det å ha kun en person du tenker på tjuefire timer i døgnet, som nekter å forlate hodet ditt, panikk anfall i det noen tar datan ifra deg å logger deg av facebook fordi du har en teori om at han selvfølgelig logger han seg på når du nettopp har logget deg av, å da får han jo ikke tak i deg, venting og atter venting, ja disse mannfolkenen har tydeligvis ikke lært klokka, tror jeg har ventet mer en en narkis, konstant analysering av ord, kroppsspråk og holdning, bruker jeg ikke tid på å tenke på hva han gjør, hvor han er, om han savner meg like mye som jeg savner ham bruker jeg tid på å analysere hver eneste ord som blir sagt fra han side, mente han det, eller var det bare en spøk. Hvorfor sendte han ikke smilefjes i den siste meldingen, hvorfor har han ikke sendt melding til meg på fire timer og trettifem minutt??? HVORFOR? Kan vel snart få overta jobben av Dr. Reid i "Criminal Minds".

Nei, jeg har nå alltid visst jeg var en sær person, men dette tar kaka! Jeg kan dessverre ikke fordra den jeg har blitt, og jeg som pleide ha en slik fantastisk personlighet. Dette er da en brøkdel av hva jeg har dedikert tiden min til, itillegg til skole. Har bare ikke sett noe poeng i å blogge når det eneste som opptar meg for tiden er ting som jeg egentlig ikke kan dele å skrive om, selfølgelig kunne jeg godt delt dem¨, men det hadde blitt enda mer sært! Å visst dere lurte sitter jeg selvfølgelig pålogget på facebook, med mobilen langt oppi nesa å venter på den meldingen jeg skulle få som jeg enda venter på, dum som jeg er kan jeg jo ikke sende melding selv for da blir jeg jo en mastete sutrekopp (noe jeg faktisk allerede har fått høre, haha). Det skal ikke være lett. Hvordan dette nå enn skal gå har jeg ingen peiling på, å paranoid som jeg er har jeg enn stemme inni hodet mitt som konstant forteller meg at dette kommer til å gå til helvette, men vi gir vel ikke opp av den grunn?

Over og ut, jeg er "Opptatt".

Vi har vel alle disse dagene der vi fra tærne treffer gulvet på morgenen har en stemme inni hodet som hvisker: "Dette kommer du til å angre på!" Og av en eller annen merkelig grunn, ifra det sekundet der stemmen hveser inni hodet ditt går bare alt galt. Mascaraen klumper seg, klærne løper å gjemmer seg, all mat i kjøleskabet har magisk gått ut på dato eller i mitt tilfelle: gadd ikke taxien min å dra seg opp av senga, så jeg må vente på en halvtimes forsinket buss i SNØSTORM! Nevnte jeg at dette var etter en natt med maks fire timers søvn og før frokost? Bitter, jeg? Neida. JODA! Denne gangen var det jeg som skrek høyt: "Det angrer jeg på" og ikke stemmen inni hodet mitt.  

Jeg husker enda tilbake til den gang da jeg forbindet snø med noe kjekt. Da jeg sprang ut i bare trusa idet det første snøfnugget landet i norge. Da jeg på sommeren peste meg igjennom varmen å fantaserte om snøballer og snøstorm der jeg pinte meg i sola, i håp om å få litt farge på den bleike huden min, (hvert år uten hell forresten). Men etter vintern i fjor, forbinder jeg snø kun med hat og nær døden opplevelser. Fortsetter denne snøstormen tar jeg med meg pc og dyna, og isolerer meg på sofaen til våren kommer. Brb.

Dere skjønner jeg har en slik venninne. En slik rødhåret venninne som alltid hører etter, som alltid får meg til å le. En slik venninne som sitter i timesvis for å høre på hvordan livet mitt faller i sammen, og selv om du knekker i sammen i tårer får hun alltid frem et smil på meg. En slik vennine som har så sær humor at det er umulig å ikke le. En slik vennine jeg er så glad i at jeg ikke forstår hvordan jeg klarte meg uten før jeg ble kjent med henne. En slik venninne det er umulig å ikke bli glad i å bry seg om, en slik venninne du vet du for alltid vil ha i ditt liv så lenge du bare slipper henne inn. En slik venninne jeg alltid vil stille opp for, fordi jeg vet hun alltid ville stillt opp for meg, og fordi hun fortjener det!

Men denne berømte venninnen, Isabel, bor alt for langt borte, men hun vil alltid være med meg. Hun er en slik venninne alle trenger, og en slik person jeg aldri kommer til å glemme. Du betyr masse <3 

This one reminds me of you!